© All rights reserved Erland Grøtberg 2018
Pilgrimsvandring til Lindisfarne
Pilgrimsvandring til Lindisfarne
I Juni 2019 gikk jeg sammen med mine prestekolleger i Kristiansand Domprosti, i St. Cuthberts fotspor, på studietur og pilgrimsvandring med den hellige øya Lindisfarne som mål.
St. Cuthbert var en foreldreløs ung gutt som gikk å gjette sauer, da han en dag mot slutten av august 651 fikk en visjon. Han så engler følge en sjel til himmelen. Senere fikk han høre at Den hellige Aiden av Lindisfarne den samme kvelden hadde dødd. Dette var med på å føre den unge Cuthberth inn i klosterlivet. Han ble tatt opp som munk, ikke med en gang i det berømte klosteret på Lindisfarne, men i klosterets datterhus Melrose i Skottland. Og det er her herfra vår vandring tar fatt.
St. Cuthbert´s way går fra Melrose til den hellige øya Lindisfarne. Ruten er godt markert med sine veimerker hele veien, og assosieres til St. Cuthberts eget liv og vandring. Han begynte sin klostertilværelse i Melrose, men ble etterhvert også abbed i det kjente klosteret på Lindisfarne. Med tiden ble han også (motvillig riktignok) utnevnt til biskop, og ble etter sin død helgenkåret, selv om han allerede mens han levde ble regnet som helgen.
St. Cuthbert døde 20. mars i år 687. Han ble gravlagt i klosterkirken på Lindisfarne.
Klosteret på Lindisfarne lå utsatt til for Vikingeraidene fra nord. Det fortelles at munkene på øya evakuerte med St. Cuthberts hellige levninger, og søkte tilflukt i det som i dag kalles St. Cuthburts hule. Hulen ligger på baksiden åssiden som ligger inne på fastlandet, ned mot øya Lindisfarne. Det sies at relikviene med St. Cuthburts levninger hvilte her i kort periode i 875, bragt i sikkerhet etter flere vikingeraid mot øya. Da klosteret etterhvert ble forlatt og lagt øde, ble St. Cutburts levninger ført videre til Durham, hvor de nå ligger i Durhamkatedralen.
Fra St. Cuthberts hule gå vandringen videre nedover åssiden blant beitende sauer. Havet og øya Lindisfarne ligger foran oss.
Vandringen over fra fastlandet til øya var kanskje turens mest spesielle erfaring. Tidevannstabellen var nøye studert, og lavvannet gav oss som ikke skulle overnatte på øya, akkurat tid nok til å ta fatt på vandringen over, samt å tilbringe et par timer der ute.
Vi tok av sko og sokker, og barbeinte tok vi fatt på vandringen over sandbankene. Pilgrimsstien var merket med høye påler, og tilfluktstårn var satt opp langs veien for de som måtte feilberegne tiden og bli overrumplet av det stigende tidevannet underveis. Det var vindstille, og det varme vannet la seg som et tynt speil over sanda og skapte et spektakulært skue av himmel speile seg på jorden.
Klosteret på Lindisfarne ble grunnlagt av St. Aidan rundt år 635, og ble en base for kristningen av hele det nordlige England. I år 793 ble øya for første gang angrepet av vikingene, noe som markerer begynnelsen av viktingetiden. Etter at klosteret ble forlatt ble det i normannisk tid gjenopprettet, og var i drift helt fram til 1536, hvor det ble oppløst av Henrik VIII. I dag ligger bare ruinene av klosteret igjen, mens soknekirken ved siden av fortsatt er i bruk.
Tekst og foto: Erland Grøtberg
