Klokken er fem om morgenen. Nattehimmelen ligger som et svart teppe helt ned til jorden. Det er mørkt i Lalibela, denne lille byen som ligger på 2600 meters høyde, nord i Etiopia. Her finnes noen av verdens mest mystiske kirkebygg, hogget rett ut av det røde fjellet for over 900 år siden. Det er hit vi skal denne morgenen, til kirkene som står støtt som fjell.
Byen har fått sitt navn etter prins Lalibela, som etter å ha vendt tilbake til Etiopia fra sitt eksil i Jerusalem, ville bygge en hellig by som den han kom tilbake fra, her i sitt eget hjemland. Resultatet ble de elleve klippekirkene i Lalibela, spredt i klynger innenfor en kvadratkilometer. Legenden forteller at det var engler som hjalp til med å hugge kirkene ut av det røde fjellet om natten, mens de 40 000 arbeiderne sov. Uavhengig av hvem eller hvordan kirkene ble bygget, deres egenart er nok til at de i 1978 havnet på UNESCOs verdensarvliste.
Det er turister som finner veien til Lalibela, mange nok til å holde noen få hoteller og resturanter på plass. Men det er ikke mange turister som er oppe på denne tiden av døgnet. Når vi kommer inn på kirkeområdet denne tidlig søndagsmorgenen, er vi de eneste som ikke er ikledd de karakteristiske hvite sjalene både etiopiske menn og kvinner drar over seg når de skal til gudstjeneste.
Byen sover fortsatt. I kirkene er det allerede lys og liv. Vi hører messesang og trommer. Prester, munker og nonner, noen innenfor kirkene, andre rett utenfor har vært oppe lenge allerede, og forberedt seg til gudstjenestene senere denne søndagen.
Kirkene i Lalibela er mer et pilgrimsmål enn et turistmål. Den Etiopisk Ortodokse Tewahedo Kirke har omkring 50 millioner medlemmer verden over. Det er det største trossamfunnet i Etiopia med en tilslutning av omkring halvparten av befolkningen. Historisk strekker den seg tilbake til apostolisk tid.
I kirkehistorien skiller de lag fra resten av kirkelandskapet, ved kirkemøtet i Kalkedon i 451. Der vedtok man at Jesus Kristus hadde to naturer, han var guddommelig og menneskelig på samme tid. Men over fem hundre biskoper innenfor patriarkatene i Alexandria, Antiokia og Jerusalem ville ikke være med på dette, de mente at Kristus kun hadde en natur. Dette skapte splittelsen mellom de orientalsk-ortodokse og de kalkedonske kirkene (dagens katolske, ortodokse og protestantiske kirker).
Om kirkene i Lalibela er gamle, er liturgien brukt i Den Etiopiske Ortodoke Kirke enda eldre. Fortsatt brukes liturgi på det gamle språket ge’ez, som kan føres tilbake til det fjerde århundrede.
Kirken følger en rekke særegne sermonier og skikker som blant annet kommer av kirkens århundrelange isolasjon fra andre kristne områder. Noen av skikkene nedstammer helt fra urkristendommen og har klare paralleller med jødedommen.
Paktens ark spiller en spesiell rolle i liturgien, og hver eneste kirke har sin egen replika av arken. Den originale arken sies det at oppbevares i et kapell ved Vår Frue Maria av Zion-katedralen i Aksum.
Det er en helt spesiel opplevelse å være i klippekirkene i Lalibela denne morgenen. Det er som om tiden har stått stille siden kirkene ble hugget ut av det røde vulkanske fjellet. Verden utenfor har forandret seg med en voldsom fart. Men 900 år har ikke forandret mye på innsiden av kirkene. De gamle steinveggene står bokstavelig talt støtt som fjell.
Morgenlysets farger begynner å fordrive den svarte nattehimmelen fra Lalibelas gater og landskap. Det begynner å komme flere mennesker til, alle med hvite sjal over hode og skuldre. Snart er det gudstjenestetid.
En ny dag har tatt til. Nye timer, nye hendelser, nye tider. Det er ikke gitt at jeg noensinne kommer tilbake hit til Lalibela. Men jeg tenker, at det godt at jeg vet at slike steder finnes på jorden – Steder som gir oss fysisk nærkontakt med tradisjonenes opphav, legendenes kilder, kirkenes spede begynnelse. Steder som setter våre dager og våre liv inn i en større sammenheng.
Vi må gå for å rekke flyet vårt tilbake til hovedstaden Addis Abeba, og etter det, fly videre tilbake til Norge. Herfra er det som en reise tilbake til framtiden.
Tekst og foto: Erland Grøtberg
Fra en reise til Etiopia med Kirkens Nødhjelp, november 2018.
